Dette er min historie.
Jeg er en kvinne i slutten av femtiårene.
For rundt ti år siden brøt jeg ut av et forhold med grov psykisk vold.
Psykisk vold bryter deg ned. Ikke nødvendigvis på en dag, men litt etter litt.
Du mister troen på egne vurderinger. Du lærer deg å være på vakt. Du tilpasser deg for å unngå neste reaksjon. Og når du over lang tid får høre at du er feil, begynner du til slutt å tro på det.
Det var da:
Jeg var for utfordrende eller for kjedelig. For snill eller for hard. For imøtekommende eller for avvisende. For sterk eller for svak. For smart eller for dum. Beregnende eller naiv.
Det fantes ingen riktig versjon av meg.
Samtidig var ikke alt vondt.
Han kunne være snill, kjærlig og raus. Vi kunne ha gode samtaler og gode dager. Det er også en del av psykisk vold som kan være vanskelig å forstå utenfra. Du lever ikke bare med det vonde. Du lever også med håpet om det gode.
Og så blir du værende.
Barn var en viktig grunn til at jeg ble værende.
Til slutt kom trusler om grov fysisk vold. Selv da tok det flere uker før jeg gikk.
Jeg klarte det fordi mennesker rundt meg hjalp meg.
Familien min, sønnen min, venner, kollegaer, sjefen min og legen min. De så det jeg selv hadde mistet evnen til å se klart.
Familien min ordnet med leilighet for en kortere periode, og ba meg dra før jeg ble en del av en dårlig statistikk. Jeg pakket noen klær og toalettsaker og dro.
Det er nå flere år siden.
Og hvis jeg kunne vist kvinnen jeg var den gangen hvordan livet mitt ser ut i dag, tror jeg hun hadde hatt vanskelig for å tro meg.
Dette er nå:
I dag er jeg gift med en snill, raus og kjærlig mann. Men det viktigste ordet er kanskje trygg.
Jeg vet hvem jeg kommer hjem til. Jeg kan være meg selv. Jeg blir sett og elsket for den jeg er.
Jeg har en jobb jeg er glad i. Jeg får bruke meg selv, engasjere meg, skape noe og være sammen med mennesker jeg setter pris på.
Jeg har familie og gode venner tett på. Jeg har en sønn som betyr enormt mye for meg. Og jeg har barnebarn som jeg får lov til å være bestemor for, og som er blant mine aller største gleder.
Livet mitt er hytteturer. En kopp te. Gode samtaler. Middager med venner. Barnebarn. Latter. En arm rundt meg. En helt vanlig kveld hjemme med mannen min.
De små tingene.
De gode hverdagene.
Tryggheten i å vite at ingen plutselig skal rive dem i stykker.
Det tok lang tid å finne tilbake til meg selv. Kanskje helt fram til nå.
Men jeg fant tilbake. Jeg fikk et godt liv.
Derfor forteller jeg dette.
Til deg som lever i et forhold som gradvis har fått deg til å tro at du er feil, vanskelig eller ikke vil klare deg alene:
Det finnes et liv på den andre siden.
Det trenger ikke være et spektakulært liv.
Mitt beste liv er egentlig ganske alminnelig.
Det er trygt. Det er nært. Det er fullt av mennesker jeg er glad i.
Og jég får være még.
