Det var da:
Jeg studerte i utlandet når jeg møtte min daværende partner.
Volden tok seg opp etter kort tids sykdom hos han, og han begynte på medisiner.
Når jeg ble gravid med mitt første barn innså jeg hvilket type forhold jeg var i, og at verbal, emosjonell, økonomisk, fysisk og materiell vold ikke var et miljø jeg ønsket å oppdra et barn i.
Jeg tok det vanskelige valget å dra før jeg fødte, etter å ha gitt BF flere sjanser å endre oppførsel.
Volden eskalerte, og jeg dro hjem til Norge – med baby i magen og passet i veska.
Dette er nå:
I dag bor jeg og barnet mitt i boligen vår som jeg har kjøpt helt på egenhånd via Husbanken. Barnet går på skole og trives, vet om faren og utfordringene – men det har ikke stoppet dem fra å utvikle seg sosialt, faglig og kjenne daglig mestring.
Jeg jobber fortsatt mye med egne triggere og PTSD flere år etter, men jeg har bygget meg opp fra å motta sosialhjelp fra kommunen og overgangsstønad fra NAV – til å eie bolig, bil, og drive mitt eget selskap.
Styrketrening har vært min bauta i healingen, og ikke minst traumeterapi hos DPS. Å lese om psykologi, prate med venner og familie, benytte meg av psykolog tilbud i kommunen og organisasjoner som ATV har bidratt masse til min vekst til den jeg er i dag.
Hverken jeg eller barnet mitt har kontakt med barnefar i dag.
Det finnes et liv etter volden. Og det er fantastisk mye bedre!
